Dag 3 i Polen. Dagen for ettertanke og koselig kveldsstund

Vi bruker ofte ordet ufattelig, og tror vi vet hva det betyr. I dag har vi vært og sett noe ufattelig, og det fatter vi ikke!

Vekking kl. 06:30 – Alle man på plass i ved frokostbordene da klokka slo 7!
Kl. 07:30 Rulla busse vår ut med kurs for Auschwitz.
 
Ide vi går inn gjennom hovedporen til konsentrasjonsleiren i Birkenau, den største av alle masse-draps leirene, er det mange tanker som kommer til meg. Jeg tenker at da jeg var i alder med elevene som er med på turen, var det kun gått 15-20 år siden dette tragiske skjedde. Historien var nært på, og vi vokste opp med historiene som rystet verden.  Tanken løper videre og jeg undres på hvor mye av denne historien som har rørt ved hjerte og sinn til de elevene vi har med på turen i dag. Vil de forstå dimensjonene av dette, eller er det bare nok et innspill i en virtuell opplevelsesverden.  Vi småsnakker noen mens vi vandrer rundt, og er enige om at det vi ser er vanskelig å forstå. Vi snakker også om at det viktigste er å forstå at vår moderne tid har sett til løp til lignende tilstander og at dette må vi aldri la skje igjen.

Vi blir tatt med opp i hoved-tårnet i Birkenau. Stemningen og naturen gir en ramme av det dystre som en gang var. Tåken innhyller deler av området slik at vi ser ikke hvor stort området egentlig er.
Vi deler klassen og de voksne inn i to grupper. En dyktig mannlig guide fra Polen tar oss med på en grundig omvisning.  Vi får se brakkene som fangene ble plassert i. Disse var opprinnelig beregnet med plass til 50 hester. I en slik brakke ble 1000 menn stablet inn i.  Åpning langs gulv og tak, og kun en tomme tykt bordkle, uten isolasjon. Elevene skjønner at kulden om vinteren, ned mot 35 kuldegrader, hadde krevd mange fangers liv. Vi får se kvinneleiren hvor mange hundre barn under 14 år levde under samme kummelige forhold.

Vi blir tatt med på vandring langs jernbanesporte hvor jøder, Romfolket, Polakker og andre minoritetsgrupper ankom leiren. Stuet sammen i ku-vogner så tett at mange var døde allerede når dørene ble åpnet. Leir-legen bestemte i løpet av et brøkdel av et sekund skjebnen til de som passerte han. Et vink med hånden og han skiller dem; du halter og skal dø, du er gammel og skal dø, du er ammende kvinne og skal dø, du er ung og sprek – du kan får arbeide for oss noen uker før du dør.
En elev sier: Jeg viste det var ille, men at det var så forferdelig, det er hardt å tenke på og vanskelig å forstå.

Vi blir tatt med til gasskamrene og krematorieovnene.  Ingen av oss klarer å forstå systematikken bak grusomheten. For mange av de som havnet her gikk det bare en liten time fra de gikk av jernbanevognen til de ble trillet inn i krematorieovnen på ingeniørmessig konstruert transportsystem. Alle trodde på den godt kamuflerte løgnen. Dusjing og desinfisering først, så kommer du tilbake og får bagasjen din som du har kvittert inn ved mottakelsen. Deretter venter en ny tilværelse i flotte naturomgivelser noe lenger øst i Polen eller Russland. I vinduene var det blomster og på veggene kunst.

Slik fortsetter vi dagen med å motta og sortere inntrykk, som egentlig ikke er sorterbar der og da.
Berg med sko, proteser, briller, hår, kofferter, tandbørster og mye mer er plassert bak glass.
Hår skulle produseres til eksklusive stoffer og gjøres penger på. Gull fra tenner ble smeltet om og ga penger og rikdom til regimet.


Vi avrunder guidingen med å se og oppleve litt av det fangene måtte igjennom i leiren. Slavearbeid i vinterkulden med tynne klær, opptelling ute i kulde og snø i timevis. Den lengste oppstillingen på eksersisplassen varte i 20 timer.  Vi fikk høre om fengselcellene som hadde ulike formål. Den mørke cella, eller cella hvor man kun fik lov til å stå. Videre celle hvor fangene ble plassert i for å lide en langsom sultedød. I den cella satt Maximilian Kolbe. Han tok plassen for en medfange og ville dø i hans sted. Etter ti dager uten mat og vann var Maximilian enda ikke død. Da tok en vakt livet av han med en giftsprøyte.  I dag er Kolbe Polsk helgen.

Hele dagen ble avsluttet med diktlesning og blomsternedlegging på retterstedet. Der hvor tusenvis av uskyldeige ble skutt, henrettet, uten skyld og uten dom.  En politioffiser hadde med stolthet fortalt at han egenhendig hadde henrettet over 25 tusen mennesker her.
Kerthan, Anne-Gudrun og Kristin leste dikt og Joakim la ned blomster. En fin stund hvor alle elevene stod i ærbødig ring rundt.

Besøket i Auschwitz ble avsluttet ved at vi tok gruppebilde foran porten inn til leiren hvor skiltet ”Arbeit mahct frei” står.

Etter så sterke inntrykk var det nok godt for mange å besøke gamlebyen i Krakow og bare vandre gatelangs. Noen benyttet anledningen til å kjøpe rimelig gitar, andre en ukulele eller en gave til noen hjemme.

Siste program for kvelden var restaurantbesøk. Valget falt på Rooster. Om det var Bjørn eller Trygve som stod for valget vites ikke, men her ble det sterke sener for svaksynte lærere. Servitørene var nemlig noe mindre bekledd. Hot pants er navnet på antrekket. Spørs om noen har noe å forklare når de kommer hjem…

Maten var uoverkommelig for de fleste. Det vil si porsjonene var nok beregnet på tre snarere enn en. Det var nok bare Bjørn som kom helt til bunns på fatet av alle som bestilte den mest romslige retten.
Sjøl storspisere som Egil og andre som har etternavn som ofte uttales som klev.. måtte melde pass.
Nok en dag preget av enorme kontraster. Fra historien om enorm lidelse til den gode nytelsen og godt fellesskap for elever og voksne i en fin by. Gruppen tok taxi til hotellet og alle var på rommene sine som avtalt kl. 23.00. En fin gjeng!
knutk